Nå sitter jeg i vårt nye kontor i leiligheten og hører på ‘‘Donkeyboy – I Think you should’’. Når man er trist er det best å høre på sanger som ikke får en til å tenke enda mer, men fungerer dette på meg? Ikke i dette øyeblikk i alle fall. Tårene renner fremdeles nedover kinnet og treffer skrivebordet. Hjernen er i full gang med å tenke, tenke på følelsen av å være verdiløs.

Negativiteten og positiviteten

For det er nøyaktig det jeg føler nå. Jeg føler meg verdiløs. Selvom jeg innerst inne vet at jeg har oppnådd en del bra ting oppetter årene og uansett hvor mye de nære forteller meg om hvor bra og god jeg er og hva jeg har oppnådd, så er det den negative siden som tar over. Det er akkurat som om hjernen velger å ikke ville tro på det, den aksepterer det ikke. Den aksepterer ikke det gode, fordi den tenker på det negative. Den vil få frem negativiteten.

Negativet er noe vi alle har i oss, og for noen av oss tar den en større plass enn vi egentlig vil at den skal ta. Uten at vi selv har invitert den eller at vi selv har valgt at den skal ta en del av oss. For noen mennesker er det lett å gjøre om det negative til det positive, mens for oss andre er det vanskeligere enn det ser ut som. Det er ikke så lett for oss å tenke positivt når negativiteten er den som tar mest plass. Den overgår det positive. Enten om vi vil eller ei.

Verdiløs

Verdiløs. Det er noe vi alle har kjent på, og om du ikke har det, ja da vet jeg ikke hva du er. Jeg er i en periode nå, og har vel egentlig vært det lenge, der jeg har følt på det å være verdiløs. Jeg vet at verden ikke skal være en dans på roser, og det forlanger jeg ikke heller. Hus er ikke bygget på en dag, og det er heller ikke mulighetene for oss mennesker heller. Jeg vet ting tar tid, men jeg vil nå snakke litt om hva tiden gjør med noen av oss, i alle fall meg.

Tid. Ja, hva skal jeg egentlig si om tid? La oss bare slå sammen tid og avslag så skjønner man nok litt mer hvorfor negativiteten vil si hei til følelsene våres. Akkurat nå har jeg ikke noe bedre eksempel enn å trekke frem jobbsøking. La oss si du har søkte å en jobb, og du føler en god følelse ang denne jobben, men du må vente i ca to uker før du får svaret på om det faktisk er du som får jobben. Du har i tillegg også vært i et intervju under denne vente perioden også som du følte gikk bra. Tiden er kommet og du fikk avslag på jobben du søkte på. Du tenker at sånt skjer, så du søker på andre jobber, går på fler intervjuer og venter igjen på å få svar på de nye jobbene du har søkt. Du får igjen avslag på en ny jobbsøknad og etterhvert får du  avslag, på avslag, på avslag. Du begynner å miste troen på at dette kommer til å gå og du begynner å føle deg verdiløs.

Verdiløs. Det ordet burde ikke eksistert i det hele tatt, men det gjør det, så vi må leve med det. Akkurat som vi må leve med avgjørelsen av at du ikke fikk jobben du søkte på. Som igjen vil si at vi må leve med den følelsen av at vi ikke er god til noe. Det er i alle fall den følelsen jeg har fått opp igjennom årene da jeg har fått avslag på avslag. Hva er jeg god til? Hva kan jeg bidra med? Hva er vitsen? Det er spørsmål som dukker opp i hodet mitt som jeg ikke aner svaret på, fordi jeg har jeg fått avslag på ting jeg følte meg god på. Hjelper det da at andre mennesker forteller hva du er god til, hva du kan bidra med og hva vitsen med å gjøre ting er hvis avgjørelser tilsier noe annet? Nå sier ikke jeg at alle skal få alle jobber med engang de søker, for det er flere søkere, men håper dere skjønte poenget mitt her.

Tenk posistivt.

Det er noe som er lett å si, men i mine øyne, kropp og sinn, ikke lett å gjøre noe med. Ikke med den negativiteten jeg må ta min egen kamp med. Jeg har hørt man sørger på hver sin måte og må takle det på hver sin måte. Sånn er det med dårlige dager, depresjoner og lignende også. Ingen av oss er like, og det som kan være lett for deg, er nødvendigvis ikke lett for meg.

Se tilbake

Jeg er ikke av den typen som klarer å bare tenke positivt når noen forteller meg at det er det man skal gjøre for å få det bedre. For slik er det rett og slett ikke. Det jeg pleier å gjøre er å se tilbake. Jeg pleier å finne frem ting jeg har gjort, eller tenke på ting jeg har gjort. På den måten kan jeg få en litt bedre dag, men den blir ikke helt bra. Krøller du et A4 ark og bretter den opp igjen er merkene fremdeles i arket, slik er det med mine dårlige dager også når det kommer til å se tilbake på ting.

Bildet over tok jeg på ferien Daniel og jeg hadde mens vi var i Rhodos. Daniel og jeg satt ved bassenget mens kamera var satt på lang lukkertid på stativet sitt og gjorde jobben. Innstillingene var det jeg som hadde fikset da jeg tar bilder i M. Jeg redigerer alle bildene mine, det legger jeg ikke skjul på og når dette bildet var overført til Macbook’n og ferdig redigert fikk jeg en følelse i kroppen ‘‘stolthet’’. Det var følelsen jeg fikk, samtidig som jeg tenkte med engang at jeg ville henge dette opp i leiligheten våres på en stor glassplate så alle kan se den. Jeg kjente på følelsen av å dele. Det er slike følelser jeg prøver å ta frem på dårlige dager, men de gjør ikke så dagen min blir perfekt igjen, men de er med på å gjøre den bedre.

Leave A Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *